Dialekter i litteraturen

Vår datter forstår ikke sin far. Nei, han er ikke innvandret fra en fjern kultur. Han er urnorsk. Og han snakker dialekt.

Av Adelheid Seyfarth Gulbrandsen

Rikspressen forstår heller ikke mannen. Jeg vet det, for jeg har lånt språket hans, og gitt det videre til en romanhovedperson. Svaret fra en av Oslos kritikere var at dette ikke var til å forstå. På grunn av dialekten. På grunn av annerledesheten. Jeg tenkte: Ja! For det var jo dette romanen blant annet forteller om: at alle som føler seg misforstått, oversett, uglesett av eliten i Oslo faktisk opplever noe vi ikke skal dysse ned med enda mer forakt.

Mannen som lånte meg språket sitt er ikke en «dialektbruker». Han er sin dialekt. Han pynter seg ikke med uforståelige ord, for så å henge dem vekk med en bunad. Han har bare denne måten å si det han vil  på. Eller det han må. Helst ville han ha tiet.

Hva en Osloavis forstår driter han uansett i. Og så må han bare håpe at datteren forstår kjærlighetens tagale inderlighet, slik han nå en gang kan by på den.

En annen far sto fortvilt foran meg. Ikke fordi den aktuelle barnehagenedleggelsen ville bety lang reiseveg. Han besteg kilometerne med eleganse. Men ungen hans kom jo til å prate som Dem. Når man i utgangspunktet ikke er slik som Byen syns man skal være, blir en slik språkutvikling en poengtering av utenforhet.

Dem var jo pussig nok ikke våre nye landsmenn. Med dem siktet taxisjåføren fra utkanten til Det samme som den pakistanske sjåføren fra Oslo har i tankene når han betrakter det store offisielle (språk)fellesskap som han ikke er en del av.

Felles skjebne i ny tid; Verken taxisjåføren fra den ytterste utkant, eller han fra indre Oslo behersker «normalspråkets» platte muligheter.

De to har dessuten felles klassebakgrunn, kunne man si, noe som gjør det lett å tenke på dialektforfatteren Kristofer Uppdal, som i sin tid kritiserte en arbeiderbevegelse som var uten fleksibilitet til å ha glede av kritikken. For Uppdal var dialekten integrert i både diktning og samfunnssyn. Livet hans er levende oppsummert i Arild Byes Uppdal-biografi (Aschehoug 2010).

Med min oppvekst blant såkalte folk flest, i og utenfor den organiserte arbeiderbevegelsen, og med min dialektbakgrunn, trodde jeg at jeg skulle knekke Uppdalkoden med letthet. I stedet endte jeg med et greit nok hovedfag på Camilla Collett. Dansene i Camillas saler var besnærende mye enklere å holde tritt med enn Kristofers dans i skuggeheim.

Lenge var jeg egentlig ganske forbannet på Uppdal. Han stengte meg ute fra historien jeg gjerne skulle vite mer om. Noen dialektforkjemper hadde jeg aldri vært. Ved starten av mitt yrkesliv fikk jeg i motsetning til kollegaen Vestlending, slik som mange har opplevd det, beskjed om å legger eventuelle dialektord til side. Det klarte jeg ganske lett, fra et språklig sammensatt hjem som jeg var.

Da jeg mange språkår senere, under arbeidet med min første roman, tok meg i å gripe til dialekt, ble  jeg mer overrasket enn noen. Jeg valgte det jo ikke! Karakterene valgte! Uten språket sitt, var de jo ikke der i det hele tatt.

Førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo, Tordis Fosse, hjelper meg å forstå hva som skjedde: Når jeg leser Fosse, ser jeg tydeligere at dialektbruken i min første roman (også) understreker hjemmet versus verden. Dialekten uttrykker et ønske om identitet. I en bok om identitet blir dialektbruken dobbelt interessant. Selv om min første roman blant annet handlet om en ung mørkhudet kvinnes reise for å finne sin far, vektlegger dialekten reisen inn og hjem, ikke ut! Enkelte kritikere med virkelig miljøkjennskap har hele tiden trukket fram livet her som denne romanens kjerne. Men Stavanger Aftenblad kritiserte hedmarksdelen for å stå i veien for Afrika! En svart kvinne kan jo ikke finna sæ sjælk her, slik jeg tidligere har kommentert det (Universitetsforlaget, 2006).

Nå ser jeg hvordan dialekten nærmest er den avgjørende strekspilleren når kampen om tilhørighet skal avgjøres i litterær form. Men i lys av fargemettede afrikanske solnedganger blir en dialekt oftest stående alene igjen som en usexy og oversett identitetsmarkør.

Også teateret kritiseres jevnlig for dialektbruk. Det finnes klare utfordringer knyttet til «teaterdialekt», noen ganger så enkle som at tilhøreren ikke rekker å forstå. I romanen har man mulighet til å gå tilbake og nyte «knytting til tid og stad, konkretiseringer, kombinasjoner av det spesielle og det generelle, det lokale og det allmenne, nye tvitydigheter, kroppsliggjering, innsirkling av kven det handlar om, skjerping av kulturmotsetning, klargjering av konstellasjoner by-land, utforming av ein karakter, meir eller mindre nærleik til lesarar frå ulike stader i landet» (Fosse).

Slike linjer gjør at man som forfatter tør å gå inn for å nedtegne konkrete dialektvarianter, slik at også den som ikke leser forskningslitteratur skal ha glede av det. Slik kan selv den alminnelige leser, med Fosses ord, en sjelden gang få «kjenne at her er det eit bilde frå vårt liv, dette handlar om akkurat oss eller om fedrene våre».

Kritikeren som plages av dialekt, parkerer sin avis som et mindre hovedstadsfenomen. Heldigvis at man også slipper å kjøre sin egen taxi.

Selv det engelske forlaget som kjøpte min første roman uttrykte forståelse for «at for ein (norsk) forfattar kan val av normvariant vere val på linje med andre kunstnarlige val», slik Fosse oppsummerer det. Lesere på Blindern, som vi gutta så innforstått sier, engasjerte seg også i hvilken dialekt som er mest relevant for å fange dialektens virkelige betydning, gitt en oversettelse.

I forlengelse av dette kan man jo spørre om ikke forfatteren bare kan operere med en ordliste, ja, en fremmedordliste? Men Fosse svarer det jeg erfarer: «Vanskelege» eller avstikkande dialektord er med og skyver påstanden litt i ei spesiell retning: Det er naturlig å vise tilknytninga si, vise heimeorda sine og dermed at heime er bra nok. Ein kan bli der ein er, og vise kven ein er, og treng ikkje forklare seg eller unnskulde seg».

Dette har blant annet den svenske journalisten Fredrik Lindström gledet både Sverige og naboland med, med suksesserien om svenske dialektmysterier, som enda en gang går i reprise i Norge i disse dager.

Når min dialektbruk her hjemme innebærer at jeg taper på målstreken (for en god forfatter!) i NRKs  romankonkurranse, fordi en stemmegiver mener at hun rett og slett ikke kan forstå, så vinner  kanskje andre lesere en uvant seier i møte med denne boka? Likevel har jeg også i høst tatt meg i å krype fordi jeg skulle lese dialekt for et Oslopublikum. De urbane kafegjestene ble da også sittende som spørrende  sortkledde lys.

Bare hudfargen vår skriker høyere enn språket. Lyver gjør både språk og hud: Klassekampen mottok en gang et innlegg fra en som knapt kunne snakket mer proletært. Innlegget kom i retur, med beskjed om at det var ikke slik folk snakka. Selv sendes jeg til Afrika, fordi huden min snakker så høyt. Men noen ganger går verden ihop: da jeg nevnte den smule skadefro som i høst levde på facebook fordi NRKs litteraturkritiker ikke behersket da/når-regelen, minnet vår tause hedmarking om at ordet «da» ikke finnes overhodet på hans dialekt.

Slikt forblir likevel mager trøst for dem som slett ikke kaller facebook for glometavla, men ganske enkelt bare preker som dem gjør. De færreste disponerer Uppdals språklige selvbevissthet, mange begynner til og med å «knote». Og det høres så dumt ut. Så konstruert. Det blir så lite igjen. Ikke bare av språket, men av alt man kunne vært. Og tanken på at knoteren skulle klart å levere noe litterært på sitt knotemål, er lett med å forklare hvorfor enkelte (dialekt)klasser fortsatt ikke Skriver.

Alle forstår at vestlendingen ikke lett blir kvitt sitt tonefall, ja, av mange nasjonalromantiske årsaker ønsker vi nettopp å forstå dette. Men dialekten selv er fargeblind når den velger seg sitt offer! Den kan man stole på, om man tør, slik også vår egen Prøysen kunne tørre. Denne gangen blir det likevel Skjæråsen som får avslutte; Når nordavinden uler,/og månen står i næ,/da er’n stri og hemkjær/trysling, han som je./Spurven.

Kanskje ikke like stor poesi som Uppdals Bloddråpetrall. Men dikterblodet er det samme, og bevisstheten om at det er godt å være hjemme i vid forstand, at dette er en akseptabel måte å være på, at det finnes slike som vil det – for å sette punktum med Tordis Fosse.

Leave a Reply