Husdyr og andre dyr

Når fjernsynet skal avsluttes hyggelig, vises ofte bilder av unge som fisker. Fisken blir slengt vekk, og får ligge og sprelle. Fiskeren, gjerne sammen med en voksen, ler av bevegelsene. Dødskamp er morsomt.

Vi på landsbygda påberoper oss å stå dyr nærmere enn bybefolkningen gjør. Andre mener bygdas dyrehold tyder motsatt. Uansett syns vi på landet det blir stadig morsommere å jakte, om så i selskap med  gjester fra byen. Som vi ellers ikke liker.

I lokalavisene vektlegges jaktens underholdningsverdien, også for å friste ungdom med fraflytting i blikket. At en elgskrott kan erstatte mange innesperrede dyr, nevnes ikke, heller ikke at det finnes dem som knapt gidder spise eget vilt.

Når jeg fikk bli med morfar, var fisken knapt oppe før den var død. Riktignok brukte morfar nett – knapt noe å kommentere i dag som industrien soper opp. Han fisket på gammelt vis, men aldri blåste han hardere i nesa enn mens han slo i hjel.

Og det var matauk. Om ikke like avgjørende som da forfedre rodde samme sjø. Så kom familien Collett. De gjorde ting på nye måter. De badet! Nakne!

Knapt feriefisking ble sett. Og slike kan jo være vegetarianere, ble det mumlet mellom buskas og kikkertlinser.

Morfar badet aldri. Ingen så noen i Collettslekten sette garn. Men arbeiderpartimorfar og høyrecollett ble venner for livet.

En gang skulle klassefiender skytes, nå er det i tiden å drite hverandre ut. Dagbladet slår stort opp en kronikk som samler: interiørarkitekter, selvlærte, brevkursutdannede, nettbutikkinnehavere, bloggere, deltidsarbeidende, hjemmeværende, langtidssykemeldte og uføretrygdede på samme morsomhetens alter. Det var visst med noen fottballfruer også. Disse «gruppene» tror på engler. Ikke trenger de forsørge seg selv heller, noe som jo er en uvane blant uføretrygdede og langtidssykemeldte. Et par yrkeskomikere som skadeskyter blekner i forhold til dette.

Snylterne blant oss latterliggjøres videre for å spise slowfood. Nå kjenner jeg balltaket selv også, for står jeg ikke nettopp på farten for å feire slowfood-dagen! Og det mens man altså skulle reist ut i verden og reddet den. Nå har heldigvis verden vært snill nok til å la meg tro at jeg reddet den minst et par ganger. Jeg kjenner imidlertid minst et par uføretrygdede som har sluntret unna..

Men de finnes som ikke ser motsetningen mellom medmennesker, dyr, eget lokalmiljø – og verden. Min slow food-vertinne står hardarbeidende oppi kumøkka si og rekker ikke more seg på andres bekostning. Kvinnfolket er vist av gammalkommunistisk slekt, familien er ellers dypt involvert i solidaritetsarbeid. Kommer noen med en engel ved sin side, så rydder hun en plass, eller kanskje to, til.

I Dagsavisen får vi møte anerkjente Safran Foer, i oppgjør med bestialsk dyreindustri. Hos oss har vi Bergljot Børresen. Og Christine Koht. Og mange morfedre, som i dag heter slowfoodprodusenter.

En gang tilhørte jula dyra også. På den annen side tror jeg at den uføretrygdede som julaften tyr til billiggrisen, slett ikke blir forlatt av sin engel.

Leave a Reply