Hvem er hvem på Svullrya!

Så skjedde det igjen: jeg hadde snakket i en forsamling på Svullrya, hvorpå en av mine smarteste lesere kom bort ettrpå og sa at han nok trodde de fleste hovedpersonene mine var oppdiktede …. men en kjente han igjen.

Nei, lo jeg, dette har hendt meg før, det var ikke riktig den gang, det er nok ikke riktig det du tror heller.

Men jo da!

Han visste hvem “Butikkberit”.

Saken er at Butikkberit egentlig var en mann, i siste øyeblikk endret jeg … så ingen skulle tro dette skulle være Bengt. Det er flere butikkarbeidende kvinner enn menn, tenkte jeg, så det er tryggere …

Seinere ble jeg imidlertid redd noen skulle tro Berit var Grethe, på grunn av like mnge stavelser i navn, osv … Jeg sendte hilsner til Grethe, og jeg stakk innom, uten at hun var hjemme, til slutt tenkte jeg at alle ville vel forstå at dette ikke kunne være Grethe, på grunn av ditt og datt.

… Eller at det kunne “være”noen annen som har jobbet i butikken! Dette skulle altså vært en mann, til og med.

Så viser det seg at det ikke var Grethe som ble “mistenk” men en annen kvinne. Så det hele er absurd.

Neste gang signerer jeg på Kirkenær, da kommer en hyggelig journalist bort; han har sett hvem … er . Men jeg har aldri møtt vedkommende en gang!

Første gang dette hendte trodde noen de visste hvem selveste Robert var. Mens historien kommer vel til å tro at det er husets egen Ragnar.

Vel, de fleste forfattere av i dag bryr seg lite om hvem som føler hva, i hvert fall sier de det. Virkelige modeller blir forklart med kunstnerens frihet. Helt fra jeg tok avstand ifra at Mina i min første roman Fars hus var meg, har jeg distansert meg ifra lesninger som tror de kan kjenne igjen den ene og andre.

Dette har jeg gjort i arbeider på Universitetsforlaget, ja, det var til og med et hovedpoeng i min cand.philol.oppgave for Universitetet i Oslo!

Ingen trenger føle seg truffet, beklager nesten å si det, for noen syns jo slik gjetning, forståelig nok! er spennende.

At Dag og Birger også er smarte nok til å se at identitet er et stort og langvarig prosjekt, slik at de bærer min hovedperson Roberts irritasjon over museer oa, er jo ikke mer enn jeg hadde ventet, egentlig.

Hvis andre føler seg truffet fordi Lone, som ikke akkurat er noen helt, ikke har noen glede av teateret, så er det litt overraskende. 1: Lone er en antihelt (syns jeg personlig, alle er ikke  enig), 2: et hvert lite sted har sitt teater – dette er ikke noen kommentar til Svullryas nåværende lokaloppsetning. 3: Teateret skal selvfølgelig ikke leses bokstavelig; slik det framgår mange steder, også direkte, da Lone utbryter; –Alt er et teater!

Teateret har en billedlig funskjon, det dobbler, osv.

Vel, jeg hører rykter om at ikke alle har oppfattet dette, uten at jeg har hatt tid til å sette meg nærmere inn i det. Uansett eier jo ikke forfatteren teksten, jeg skal ikke ferdigtolke noe for noen! Jeg nevner likevel at når det gjelder de andre fritidsaktivitetene jeg referer til, så er de like oppdiktede, lenge vippet det for eksempel mellom å bli snakket om et sangor (om jeg husker riktig) og/eller om en hornmusikk.

Jeg valgte hornmusikken, for å poengtere kulda ved hjelp av frosne instrumenter.

Ja, litteratur er ikke lett, ting er ikke hva de utgir seg for. Selv navnet “Svullrya” bestemte jeg meg ikke for før ganske så sent. Hadde Svullryas navn vært Granli, kunne man like gjerne sagt Bjerkemo (ja, ikke helt da). Imidlertid ble jeg for ydmyk ift selve dette svært spesielle og komplisrte, historisk sett, egennavnet, til å ville røske det vekk og erstatte med noe annet.

Det betyr ikke en gang at Svullrya ER Svullrya. “Stedet” hadde vært et godt (litterært) alternativ, da hadde jo likevel mange mislikt det, av ene og andre årsak.

Til slutt et par ord om dialekten; ikke rent få “skoginger”, av begge kjønn, fra mange deler av Skogen osv har vært inne og lest før trykking. Dertil er manuset gjennomgått grundig på kompetent nivå. Hvert eneste (dialekt)ord er et bevisst valg; at man så diskuterer er ikke noe annet enn strålende. Strålende for vår felles språkbevissthet, strålende, ikke minst, for vår dielektbevissthet.

Det vil ellers bli lagt ut en kronikk nettopp om dialektbruk i Litteraturen. Jeg er jo skribent i Aftenposten, imidlertid håper jeg å trykke denne kronikken mer lokalt – først i det minste.

Forresten håper jeg også å ha en liten sak i Aftenposten før jul.

Dessverre er jo ikke alltid distribusjonen på vår side; det var visst helsider og det som verre var om meg i høst – akkurat den dagen som Aftenposten ikke nådde våre kommuner i det hele tatt.

Kanskje var det en mening med det?

Nei da! All kommunikasjon er god kommunikasjon – med en god del forbehold. Nå takker jeg Bjerkely Folkehøgskole for lån av pc i all hast, så tilgi meg mine tastefeil, mens jeg tenker på alle de gode øyeblikk hvor jeg fikk låne Foreningens pc på bakrommet!

Ikke vet jeg om det skyldes at ungen vår var liten der, eller om det mest skyldes andre ting, men få steder står mitt hjerte så nær som Svullrya – selv om visse andre blir irriterte og sier at Svullrya bare er et sted av mange på Skogen …

De får si hva de vil om det, jeg er truffet dypest inni meg av Svullrya for alltid!

God jul! Tusen takk for alle kloke tanker dere fyller bøkene mine med!

Hilsen Adelheid

Leave a Reply