Rovdyr og andre dyr

Jeg må si jeg ble dypt imponert over kvaliteten på dette innlegget! Det ville jeg blitt om jeg så hadde vært rovdyrmotstander. Det vil si, da ville jeg blitt bekymret; her er nemlig kvinnen som ikke kan avfeies med at hun prater tull fra Byen.

Etter at jeg ga ut 40 kalde bak månen har ellers mange kvinner kommet og sagt at de slett ikke er redde for rovdyr! De er derimot redde for å si dette høyt …

Jeg holder fast ved min respekt for mine sambygdinger, det er sikkert ingen som tviler på at Laila gjør det samme.

Om noen har lyst til å si seg enig/uenig, så hjertelig velkommen – respektløshet blir imidlertid ikke akseptert, bare uenighet.

INNLEGG:

Først av alt ; Takk, Adelheid, for en fantastisk bok! En bok som mange burde lese og reflektere over, og hvis det attpå til kan føre til at vi får debatten om våre store rovdyr inn i et nytt spor, så er det intet mindre enn en geni-strek.

Jeg har mer enn en gang undret meg over hva det bunner i, det store hatet som ser ut til å ligge til grunn for rovdyrmotstanden, og spesielt gjelder dette ulven, som beskrives som direkte ond, slu og upålitelig, jfr. blant annet , våre folkeeventyr. Etter mitt skjønn, er vi mer enn litt ute på viddene hvis vi tillegger dyr menneskelige egenskaper som ondskap, det være seg ulv eller andre dyr. Dyr dreper for å skaffe mat, ikke av ondskap. At mennesket legger til rette for at de kan drepe mer enn de spiser, kan ikke dyrene lastes for.
Reaksjonen og utspillene som ofte kommer når temaet rovdyr kommer opp, skremmer imidlertid meg. Mennesker man ellers ville tillagt god forstand, ser ut til å bli helt styrt av et irrasjonelt hat og redsel, og ytringene sporer gjerne av, og ender gjerne med utskjelling og trusler. Vi kan da ikke i år 2010 være bekjent av å leve i et samfunn der folk ikke tør si hva de mener fordi det kan føre til ubehageligheter i form av sosial isolasjon, hærverk osv.?
Redselen for å bevege seg i skogen kan ikke være særlig velfundert, for all statistikk viser at det er ytterst små sjanser for å bli drept eller skadet av rovdyr. Det vi imidlertid vet, er at veldig mange blir drept og lemlestet i trafikken hvert eneste år, uten at dette forhindrer noen fra å sette seg inn i en bil og kjøre, så godt som hver eneste dag.
Er det mangel på kunnskap som er årsaken? Og hvorfor blir det fra lokale myndigheters side gjort så lite for å spre saklig informasjon? Jeg sjøl måtte helt til Pasvik for å finne en informativ brosjyre som sier noe om hvordan man skal forholde seg til det å bevege seg i områder med bjørn.
(utgitt av NINA, Bioforsk og Viltskadesenter i Sverige) Finnes det noe tilsvarende når det gjelder ulv? Og hvorfor blir ikke dette rett og slett sendt ut til alle husstander i aktuelle områder? Det viser seg jo gang etter gang at kunnskap er det beste middel for å forhindre angst, så hvorfor er det slik motvilje mot å formidle og forholde seg til fakta og forskning?

En annen ting jeg undres over, er hvorfor det er så stor motstand mot å gå over til en annen sauerase enn det som har vært vanlig, nemlig villsau? All erfaring tilsier at den er bedre egnet til å klare seg i områder med rovdyr. Vi har sjøl hatt villsau i 15 år, som har beitet i utmark, og på disse årene har vi mistet ETT voksent dyr (tatt av bjørn). Ettersom vi ved flere anledninger har både sett og hørt ulv, og ikke minst sett spor etter den mange ganger, så kan vi stryke argumentet om at vi har hatt flaks.
Såvidt jeg kjenner til var det også en besetning av villsau på beite innenfor rovdyrgjerdet på Finnskogen dette året, har noen undersøkt hvor mange av disse som ble tatt av rovdyr?
De få gangene jeg har prøvd å si noe om dette, har jeg blitt møtt med motargumentet at disse sauene er så små at det ikke er lønnsomt å levere slakt pga. dårlige priser. Hvordan er det da mulig å få dette saueholdet til å lønne seg på vestlandet? Jeg har sett villsau-lår til salgs i en lokal butikk for et par år siden til den nette sum av kr.240,- pr.kg., og slike priser har jeg aldri opplevd å se på annet lammekjøtt. Det må da virkelig være mulig å få markedsført villsau som et eksklusivt produkt fra Finnskogen? Vi har opptil flere meget gode spisesteder i distriktet, har noen forhørt seg om disse kan være interessert i å ha villsau på menyen?
Ull fra villsau er nok ikke så godt betalt, men vi har i alle år sendt skinn til beredning og videresolgt disse med god fortjeneste. Vårt eneste «problem» har hele tiden vært at etterspørselen har vært for stor! Jeg kjenner også til at det ,nok en gang på vestlandet, lages flotte produkter av villsauskinn- og
ull slik som barneluer,skjerf,luer, tovede produkter, skinnfeller m. m. Med så mange flinke folk som det finnes på Finnskogen, kan ikke jeg skjønne at det ikke går an å få til noe tilsvarende her.
Det er neppe mulig å få til bedrifter med milliardomsetninger, men nå er det vel heller ingen som kan påberope seg å leve av bare sauehold på Finnskogen, til det er besetningene alt for små. Det er og blir en attåtnæring, men hvis man kan drive denne attåtnæringen med større lønnsomhet og mindre tap av dyr, samt utvikling av nye lokale produkter, så må da det være et stort skritt i riktig retning? Jeg tror at på denne måten blir det også lettere å oppnå sympati blant folk utenfor distriktet, hvis det vises en oppriktig vilje til å løse problemet framfor å klage over at «udyra» gjør det umulig å bo i distriktet.
Til slutt, bare for at ingen skal tro at jeg er en innfløttar med dårlig vett; Jeg er innfødt Finnskoging og har bodd forskjellige plasser på Finnskogen det meste av mitt liv. Nå bor vi på en øde plass midt i skogen, hvor jeg har «udyra» tett på, men har aldri følt, og kommer neppe til å føle redsel for å bevege meg i skogen. Jeg har drevet med sauehold i langt større skala i en tidligere periode i mitt liv da jeg bodde i Østerdalen, vi hadde på det meste over 400 vinterfôra dyr, så jeg har en viss anelse om hva sauehold er. Idag har vi 10 vinterfôra villsau rett og slett for å bruke den lille flekken med jord som vi har vært så heldige å få lov til å forvalte, og for å ha kjøtt til eget bruk.

Laila Langbråten

13 thoughts on “Rovdyr og andre dyr”

  1. Gratiss med ny blogg med tredekor, Adelheid! Og heldig som har Laila Langbråten som gjesteskribent her. Dette blir spennende å følge med på.

  2. Tack för en fin och berikande läsupplevelse, Adelheid!!
    Jag tycker om ovanstående kommentar – den är nyanserad och bra, och det skulle glädja mig med en rovdjursdebatt, som har fler nyanser och som i mindre grad bygger på rädsla och fördomsfullhet.
    Med det sagt, vill jag också peka på att boken är så mycket mera än ett inlägg i rovdjursdebatten. Den säger i mitt tycke något väldigt allmängiltigt om vi människors sätt att livet igenom försöka skapa oss själva, forma vår identitet. Boken beskriver på ett fantastiskt sätt hur vi ständigt söker regissisera vårt livs teater, – hur vi sträver efter att framställa oss för andra och för oss själva i överensstämmelse med de bilder vi har.
    Vi möter Lone, som vill vara ett med landsbygdsbefolkningen och därmed skilja ut sig från storstadsmänniskorna, samtidigt som hon tänker sig att hon skiljer ut sig från dem alla genom en högre grad av medvetenhet. Hon vill höra till och vara unik på samma gång. Hon lyckas inte så bra, men vi tycker om henne.
    Vi möter Björn, som drömmer om att bli sedd och uppskattad för det som han bara är i sin egen fantasibild, – som tänker att folk skall se honom som den person som gör allt det där han aldrig kommer att göra. Han lyckas inte så bra, men vi tycker om honom.
    Och vi möter Robert, som bär på sin fantasibild av att vara den ansvarstagande mannen som skyddar de sina och alla omkring sig, så som hans släkt har rykte om sig att göra. Och så skjuter han en varg. Han lyckas inte så bra, men vi tycker om honom.
    I mitt tycke är boken stor litteratur därför att den säger något allmängiltigt om människors villkor och existens. Den har dessutom just den värme som gör att man själv som människa kan förlika sig med de villkor som den beskriver.
    Och man lär sig något nytt – och efter läsningen är man kanske en smula mer nyanserat.

  3. Jeg har noen villsau (gammalnorsk spæl) selv, som hobby og til sjølberging. For en sauebonde er ulempene med rasen at den har betydelig mindre kjøtt, den kan hoppe over vanlige sauegjerder og -båser og være vanskeligere å håndtere. Dessuten er pelsen er farget osv. – Dette reduserer lønnsomheten pga manglende støtteordninger og likebehandling av raser i mottakene.

    Kanskje slipper villsau unna rovdyr fordi rovdyr har lettere raser å fange og forsyne seg av. Men jeg støtter fullt ut at grønn politikk tester dette ut ved å legge til rette for slik produksjon. Kjøttet er jo fantastisk velsmakende og magert, og skinnet har fantastisk kvalitet!

  4. Ja, kjøttet er fantastisk! Merkelig at ikke villsauens fordeler har vært mer framme i debattene. Jeg gleder meg til å følge med på min egen side, rett og slett!

  5. Laila Langbråtens innlegg er både innsiktsfullt og lærerikt. Jeg beundrer alltid folk som har sakkunnskapen på plass, uansett hvilket fag/felt det gjelder!
    Rovdyrdebatten er fascinerende siden den engasjerer så voldsomt. Selv i vår moderne og høyteknologiske tid er det som om den rører ved et gammelt urinstinkt i oss – enten vi er for eller imot ulven.

  6. Jeg påberoper meg på ingen måte å være noen som helst ekspert på området når det gjelder hverken rovdyr eller sau, men blir provosert av at det er så liten vilje til å se på andre muligheter enn dagens tradisjonelle sauehold.
    At det er problemer forbundet med det å leve i et rovdyrområde, benekter jeg ikke. Jakt med løshund er en av de tingene jeg ikke kan se noen god løsning på, men kanskje har andre større kunnskap om dette?
    Det er som sagt sauenæringens folk jeg skulle ønske at ville tenke noen nye tanker, for der kan det finnes muligheter.

    Til Audun: jeg er klar over at villsauen ikke kommer opp i høye priser på slakteri, derfor mener jeg det kunne være et poeng å distribuere kjøttet lokalt. Dette er mulig å gjøre på helt lovlig vis, ved å levere dyra på slakteri, men ta tilbake kjøttet og sjøl stå for videre salg.
    Vi har ingen erfaring for at villsauen er vanskelig å gjerde inn eller å håndtere. Våre dyr har mulighet for å være ute også vinterstid, noe de foretrekker, og med den snømengden som er nå, så er gjerdet ikke mer enn en halv meter høyt, men ingen har så langt forsøkt å hoppe over.

  7. Godt nyttår!
    Jeg oppfatter nå at noen mener lisensjakt på ulv er klokt av strategiske grunner; da får lokalbefolkningen følelsen av å bli tatt på alvor. Dette har vært et tema i vår familie i jula …
    Nå begynner jeg snart på neste bok som berører den aktuelle lokalbefolkningen. Jeg lurer på hva Robert Langberget mener om dette spørsmålet. Den fantastiske tingen med å skrive er at jeg ikke har svaret selv før Robert “forteller meghva han mener”.
    Tusen takk til Laila for informasjon som går utenpå de vanlige argumentene!

  8. Dette har vært veldig interessant lesning! Det er så godt å få innspill i denne saken som er basert på kunnskap og vilje til å finne løsninger. Noen av de tingene som står her burde kanskje vært slått stort opp i Glåmdalen? Jeg har ingen kunnskap om sauehold, men hva villsauen angår, ser det jo ut til å være duket for framskritt her, rett og slett. Rovdyrdebatten er omtrent det eneste i vårt distrikt jeg kan komme på som det rett og slett ikke er lov til å spøke med, og nå er det på tide med nye løsninger og ikke bare sinne.

  9. I Glåmdalens “Min mening”-spalte mandag 24. januar finnes det et leserinnlegg fra Skolopender som er meget interessant lesning.

  10. Takker for hederlig omtale av vårt innlegg, Laila, men synes ditt innlegg her er minst like bra!

    Særlig er det viktig å få denne debatten over i et annet spor; det ligger internasjonale konvensjoner til grunn for vår rovdyrpolitikk, og den kommer vi ikke unna, om vi liker dem eller ei. Vi inviterer alle som har lyst til å bidra i vårt prosjekt “Rovdyr som ressurs” til å ta kontakt med oss i Skolopender AS.

  11. Victoria Østrem Poléo 28. januar kl. 14:13 Rapporter
    ..å bli kjent? Du har kanskje sett at vi tar til orde for en annen innstilling til rovdyr i norsk fauna. Morsomt å lese i bloggen din at kvinner gir uttrykk for at de ikke er redde, men at de er redde for disse rølpete gubbene som egentlig – tror vi – er sinte for noe helt annet… .
    Adelheid Seyfarth 31. januar kl. 10:08 Nei, hvem er “vi”?

    Ja, rovdyrangst er nok veldig ofte uttrykk for noe som ikke handler om redsel for angrep der og da, selv når det skal være “kvinner og barn” som er redde. Barn som ikke kan gå alene til skolebuss olign, er nok ikke veldig ofte truet av ulv …
    Vi er mange kvinner, med og uten unger, som bruker skogen – med og uten unger. Selv har jeg krysset Skogen dag etter dag med en liten unge på ryggen. Andre kvinner- innfødte skoginger – som jeg snakker med, skjønner ikke en gang hva jeg sikter til når jeg lurer på om de er redde. Dette er ofte yngre kvinners svar. Men disse kvinnene er fra vårt område i like stor grad som den gamle harde kjerne, som kanskje også lurer seg selv når de framholder at alle som ikke er innfødt bør la være å uttale seg. For en bjørnetjeneste (!) et slikt “argument” er!
    Men er gubbene som kjører rovdyrsakene “rølpete”? Jeg tror du sier det best når du foreslår at de er sinte for noe helt annet, og at dette gjelder både disse kvinnene og “gubbene”. Om dette er et berettiget sinne, er jo blant annet et politisk spørsmål. Men jeg tror ikke gubber og kvinner som bruker rovdyrkortet står seg på det på lang sikt! Ikke svarer dette kjøret seg på vegne av dem selv, dessuten slett ikke på vegne av regionen.

    Når dette er sagt vil jeg legge til at redsel er redsel, uansett, når den ikke bare er påstått da, selvfølgelig. Redselen kan, som du sier skyldes sinne, den kan skyldes redsel for andre ting, osv. I så fall helbredes den jo slett ikke ved at rovdyrene blir fjernet. Det er et interessant paradoks!
    Masse hilsner! .
    Victoria Østrem Poléo 31. januar kl. 13:01 Rapporter
    Hei Adelheid!

    Hyggelig å høre fra deg. Ja, jeg mener mange av de kara som fronter rovdyrsakene i aviser, rovdyrmøter og i lokalsamfunnet er rølpete i sin form. Sånn som dette klippet som jeg også sendte Laila Langbråten:

    “Til jeger, friluftsmann, sauebonde og finnskoging! Eller skal vi si bløffmaker! Sauebonde er du i hvert fall ikke! Tvilsomt om du er finnskoging også! I så fall innflytter. En ekte finnskoging har ikke slike meninger…”

    Under fellespizzaen etter elgjakta kom det også opp en temmelig brautende samtale mellom noen i jaktlaget om “to kjappe og vekk me’n..” og så videre. Jeg synes jeg kunne merke at flere i forsamlinga følte ubehag, og det ble ikke bedre av at jeg drista meg til å snakke om å gjenta myter, for å si det sånn.

    Jeg tror også at dette kommer av at de er sinte for noe annet. Veit med meg sjøl at når jeg blir sinna for noe jeg ikke tør å uttrykke (fordi jeg egentlig veit at det er min egen tilkortkommenhet det handler om 🙂 så fører jeg også en temmelig rølpete argumentasjon.

    Nå synes jeg ikke vi skal kjøre dette fram som en beskrivelse av folk vi ikke trenger å ta på alvor, og en av grunnene til at vi (Toni og jeg) har festa oss ved deg, er din tydelighet på respekt. Vi har også blitt kjent med Laila, som er en flott representant for kunnskap og saklighet i sammenhengen.

    Vi mente alvorlig at det må være vondt å være så sint hele tida, og vi kjenner jo folk på rovdyrforkjempernes side som er akkurat like sinte! Og vi mener også, helt alvorlig, at det kanskje er på sin plass å sende noen samfunnsvitere inn i skauen – i studien fra Sverige åpnes det for helt andre samtaler med forskerne og det kan se ut som om flere føler seg både hørt og sett. Da snakker de ikke om ulv, men om utvikling som gikk for fort, om avfolking av bygder og lokalsamfunn som døde og tok med seg kjære slektninger…

    Du har forresten helt rett i ditt paradoks – dette skjedde i Vassfaret, da den siste bjørnen var felt og erstatningene opphørte.

    Jeg tror – som du – det viktige er å snakke til de som lurer på om de er aleine om sitt syn; alle de som kommer til deg i etterkant av boka di, alle de som sitter på pizzeriaen og synes hatsmak er en dårlig bismak på en fest. Og jeg vil tilby en alternativ virkelighet til de som faktisk går rundt og er redde.

    Nå skal jeg lese boka di, og så håper jeg vi kan snakkes!
    Victoria .
    Adelheid Seyfarth 31. januar kl. 13:29 Innlegget ditt er så fint at det ikke er noe å legge til fra min side Jeg gleder meg til å lese deg igjen!
    Jeg må ellers sørge for at disse innleggene dine også havner på hjemmesiden min (www.adelheidseyfarth.no) – om det ikke skjer av seg selv, eller ved hjelp av den eminente Dag Løklingholm, som bidrar teknisk.
    adelheid

    Adelheid Seyfarth
    http://www.adelheidseyfarth.no
    Hvem er hvem på Svullrya! Så skjedde det igjen: jeg hadde snakket i en forsamling på Svullrya, hvorpå en av mine smarteste lesere kom bort ettrpå og sa at han nok trodde de fleste hovedpersonene mine var oppdiktede …. men…
    Del.

Leave a Reply