Dialekter i litteraturen

Vår datter forstår ikke sin far. Nei, han er ikke innvandret fra en fjern kultur. Han er urnorsk. Og han snakker dialekt.

Av Adelheid Seyfarth Gulbrandsen

Rikspressen forstår heller ikke mannen. Jeg vet det, for jeg har lånt språket hans, og gitt det videre til en romanhovedperson. Svaret fra en av Oslos kritikere var at dette ikke var til å forstå. På grunn av dialekten. På grunn av annerledesheten. Jeg tenkte: Ja! For det var jo dette romanen blant annet forteller om: at alle som føler seg misforstått, oversett, uglesett av eliten i Oslo faktisk opplever noe vi ikke skal dysse ned med enda mer forakt.

Mannen som lånte meg språket sitt er ikke en «dialektbruker». Han er sin dialekt. Han pynter seg ikke med uforståelige ord, for så å henge dem vekk med en bunad. Han har bare denne måten å si det han vil  på. Eller det han må. Helst ville han ha tiet.

Hva en Osloavis forstår driter han uansett i. Og så må han bare håpe at datteren forstår kjærlighetens tagale inderlighet, slik han nå en gang kan by på den.

En annen far sto fortvilt foran meg. Ikke fordi den aktuelle barnehagenedleggelsen ville bety lang reiseveg. Han besteg kilometerne med eleganse. Men ungen hans kom jo til å prate som Dem. Når man i utgangspunktet ikke er slik som Byen syns man skal være, blir en slik språkutvikling en poengtering av utenforhet.

Dem var jo pussig nok ikke våre nye landsmenn. Med dem siktet taxisjåføren fra utkanten til Det samme som den pakistanske sjåføren fra Oslo har i tankene når han betrakter det store offisielle (språk)fellesskap som han ikke er en del av.

Felles skjebne i ny tid; Verken taxisjåføren fra den ytterste utkant, eller han fra indre Oslo behersker «normalspråkets» platte muligheter.

De to har dessuten felles klassebakgrunn, kunne man si, noe som gjør det lett å tenke på dialektforfatteren Kristofer Uppdal, som i sin tid kritiserte en arbeiderbevegelse som var uten fleksibilitet til å ha glede av kritikken. For Uppdal var dialekten integrert i både diktning og samfunnssyn. Livet hans er levende oppsummert i Arild Byes Uppdal-biografi (Aschehoug 2010).

Med min oppvekst blant såkalte folk flest, i og utenfor den organiserte arbeiderbevegelsen, og med min dialektbakgrunn, trodde jeg at jeg skulle knekke Uppdalkoden med letthet. I stedet endte jeg med et greit nok hovedfag på Camilla Collett. Dansene i Camillas saler var besnærende mye enklere å holde tritt med enn Kristofers dans i skuggeheim.

Lenge var jeg egentlig ganske forbannet på Uppdal. Han stengte meg ute fra historien jeg gjerne skulle vite mer om. Noen dialektforkjemper hadde jeg aldri vært. Ved starten av mitt yrkesliv fikk jeg i motsetning til kollegaen Vestlending, slik som mange har opplevd det, beskjed om å legger eventuelle dialektord til side. Det klarte jeg ganske lett, fra et språklig sammensatt hjem som jeg var.

Da jeg mange språkår senere, under arbeidet med min første roman, tok meg i å gripe til dialekt, ble  jeg mer overrasket enn noen. Jeg valgte det jo ikke! Karakterene valgte! Uten språket sitt, var de jo ikke der i det hele tatt.

Førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo, Tordis Fosse, hjelper meg å forstå hva som skjedde: Når jeg leser Fosse, ser jeg tydeligere at dialektbruken i min første roman (også) understreker hjemmet versus verden. Dialekten uttrykker et ønske om identitet. I en bok om identitet blir dialektbruken dobbelt interessant. Selv om min første roman blant annet handlet om en ung mørkhudet kvinnes reise for å finne sin far, vektlegger dialekten reisen inn og hjem, ikke ut! Enkelte kritikere med virkelig miljøkjennskap har hele tiden trukket fram livet her som denne romanens kjerne. Men Stavanger Aftenblad kritiserte hedmarksdelen for å stå i veien for Afrika! En svart kvinne kan jo ikke finna sæ sjælk her, slik jeg tidligere har kommentert det (Universitetsforlaget, 2006).

Nå ser jeg hvordan dialekten nærmest er den avgjørende strekspilleren når kampen om tilhørighet skal avgjøres i litterær form. Men i lys av fargemettede afrikanske solnedganger blir en dialekt oftest stående alene igjen som en usexy og oversett identitetsmarkør.

Også teateret kritiseres jevnlig for dialektbruk. Det finnes klare utfordringer knyttet til «teaterdialekt», noen ganger så enkle som at tilhøreren ikke rekker å forstå. I romanen har man mulighet til å gå tilbake og nyte «knytting til tid og stad, konkretiseringer, kombinasjoner av det spesielle og det generelle, det lokale og det allmenne, nye tvitydigheter, kroppsliggjering, innsirkling av kven det handlar om, skjerping av kulturmotsetning, klargjering av konstellasjoner by-land, utforming av ein karakter, meir eller mindre nærleik til lesarar frå ulike stader i landet» (Fosse).

Slike linjer gjør at man som forfatter tør å gå inn for å nedtegne konkrete dialektvarianter, slik at også den som ikke leser forskningslitteratur skal ha glede av det. Slik kan selv den alminnelige leser, med Fosses ord, en sjelden gang få «kjenne at her er det eit bilde frå vårt liv, dette handlar om akkurat oss eller om fedrene våre».

Kritikeren som plages av dialekt, parkerer sin avis som et mindre hovedstadsfenomen. Heldigvis at man også slipper å kjøre sin egen taxi.

Selv det engelske forlaget som kjøpte min første roman uttrykte forståelse for «at for ein (norsk) forfattar kan val av normvariant vere val på linje med andre kunstnarlige val», slik Fosse oppsummerer det. Lesere på Blindern, som vi gutta så innforstått sier, engasjerte seg også i hvilken dialekt som er mest relevant for å fange dialektens virkelige betydning, gitt en oversettelse.

I forlengelse av dette kan man jo spørre om ikke forfatteren bare kan operere med en ordliste, ja, en fremmedordliste? Men Fosse svarer det jeg erfarer: «Vanskelege» eller avstikkande dialektord er med og skyver påstanden litt i ei spesiell retning: Det er naturlig å vise tilknytninga si, vise heimeorda sine og dermed at heime er bra nok. Ein kan bli der ein er, og vise kven ein er, og treng ikkje forklare seg eller unnskulde seg».

Dette har blant annet den svenske journalisten Fredrik Lindström gledet både Sverige og naboland med, med suksesserien om svenske dialektmysterier, som enda en gang går i reprise i Norge i disse dager.

Når min dialektbruk her hjemme innebærer at jeg taper på målstreken (for en god forfatter!) i NRKs  romankonkurranse, fordi en stemmegiver mener at hun rett og slett ikke kan forstå, så vinner  kanskje andre lesere en uvant seier i møte med denne boka? Likevel har jeg også i høst tatt meg i å krype fordi jeg skulle lese dialekt for et Oslopublikum. De urbane kafegjestene ble da også sittende som spørrende  sortkledde lys.

Bare hudfargen vår skriker høyere enn språket. Lyver gjør både språk og hud: Klassekampen mottok en gang et innlegg fra en som knapt kunne snakket mer proletært. Innlegget kom i retur, med beskjed om at det var ikke slik folk snakka. Selv sendes jeg til Afrika, fordi huden min snakker så høyt. Men noen ganger går verden ihop: da jeg nevnte den smule skadefro som i høst levde på facebook fordi NRKs litteraturkritiker ikke behersket da/når-regelen, minnet vår tause hedmarking om at ordet «da» ikke finnes overhodet på hans dialekt.

Slikt forblir likevel mager trøst for dem som slett ikke kaller facebook for glometavla, men ganske enkelt bare preker som dem gjør. De færreste disponerer Uppdals språklige selvbevissthet, mange begynner til og med å «knote». Og det høres så dumt ut. Så konstruert. Det blir så lite igjen. Ikke bare av språket, men av alt man kunne vært. Og tanken på at knoteren skulle klart å levere noe litterært på sitt knotemål, er lett med å forklare hvorfor enkelte (dialekt)klasser fortsatt ikke Skriver.

Alle forstår at vestlendingen ikke lett blir kvitt sitt tonefall, ja, av mange nasjonalromantiske årsaker ønsker vi nettopp å forstå dette. Men dialekten selv er fargeblind når den velger seg sitt offer! Den kan man stole på, om man tør, slik også vår egen Prøysen kunne tørre. Denne gangen blir det likevel Skjæråsen som får avslutte; Når nordavinden uler,/og månen står i næ,/da er’n stri og hemkjær/trysling, han som je./Spurven.

Kanskje ikke like stor poesi som Uppdals Bloddråpetrall. Men dikterblodet er det samme, og bevisstheten om at det er godt å være hjemme i vid forstand, at dette er en akseptabel måte å være på, at det finnes slike som vil det – for å sette punktum med Tordis Fosse.

Husdyr og andre dyr

Når fjernsynet skal avsluttes hyggelig, vises ofte bilder av unge som fisker. Fisken blir slengt vekk, og får ligge og sprelle. Fiskeren, gjerne sammen med en voksen, ler av bevegelsene. Dødskamp er morsomt.

Vi på landsbygda påberoper oss å stå dyr nærmere enn bybefolkningen gjør. Andre mener bygdas dyrehold tyder motsatt. Uansett syns vi på landet det blir stadig morsommere å jakte, om så i selskap med  gjester fra byen. Som vi ellers ikke liker.

I lokalavisene vektlegges jaktens underholdningsverdien, også for å friste ungdom med fraflytting i blikket. At en elgskrott kan erstatte mange innesperrede dyr, nevnes ikke, heller ikke at det finnes dem som knapt gidder spise eget vilt.

Når jeg fikk bli med morfar, var fisken knapt oppe før den var død. Riktignok brukte morfar nett – knapt noe å kommentere i dag som industrien soper opp. Han fisket på gammelt vis, men aldri blåste han hardere i nesa enn mens han slo i hjel.

Og det var matauk. Om ikke like avgjørende som da forfedre rodde samme sjø. Så kom familien Collett. De gjorde ting på nye måter. De badet! Nakne!

Knapt feriefisking ble sett. Og slike kan jo være vegetarianere, ble det mumlet mellom buskas og kikkertlinser.

Morfar badet aldri. Ingen så noen i Collettslekten sette garn. Men arbeiderpartimorfar og høyrecollett ble venner for livet.

En gang skulle klassefiender skytes, nå er det i tiden å drite hverandre ut. Dagbladet slår stort opp en kronikk som samler: interiørarkitekter, selvlærte, brevkursutdannede, nettbutikkinnehavere, bloggere, deltidsarbeidende, hjemmeværende, langtidssykemeldte og uføretrygdede på samme morsomhetens alter. Det var visst med noen fottballfruer også. Disse «gruppene» tror på engler. Ikke trenger de forsørge seg selv heller, noe som jo er en uvane blant uføretrygdede og langtidssykemeldte. Et par yrkeskomikere som skadeskyter blekner i forhold til dette.

Snylterne blant oss latterliggjøres videre for å spise slowfood. Nå kjenner jeg balltaket selv også, for står jeg ikke nettopp på farten for å feire slowfood-dagen! Og det mens man altså skulle reist ut i verden og reddet den. Nå har heldigvis verden vært snill nok til å la meg tro at jeg reddet den minst et par ganger. Jeg kjenner imidlertid minst et par uføretrygdede som har sluntret unna..

Men de finnes som ikke ser motsetningen mellom medmennesker, dyr, eget lokalmiljø – og verden. Min slow food-vertinne står hardarbeidende oppi kumøkka si og rekker ikke more seg på andres bekostning. Kvinnfolket er vist av gammalkommunistisk slekt, familien er ellers dypt involvert i solidaritetsarbeid. Kommer noen med en engel ved sin side, så rydder hun en plass, eller kanskje to, til.

I Dagsavisen får vi møte anerkjente Safran Foer, i oppgjør med bestialsk dyreindustri. Hos oss har vi Bergljot Børresen. Og Christine Koht. Og mange morfedre, som i dag heter slowfoodprodusenter.

En gang tilhørte jula dyra også. På den annen side tror jeg at den uføretrygdede som julaften tyr til billiggrisen, slett ikke blir forlatt av sin engel.

Rovdyr og andre dyr

Jeg må si jeg ble dypt imponert over kvaliteten på dette innlegget! Det ville jeg blitt om jeg så hadde vært rovdyrmotstander. Det vil si, da ville jeg blitt bekymret; her er nemlig kvinnen som ikke kan avfeies med at hun prater tull fra Byen.

Etter at jeg ga ut 40 kalde bak månen har ellers mange kvinner kommet og sagt at de slett ikke er redde for rovdyr! De er derimot redde for å si dette høyt …

Jeg holder fast ved min respekt for mine sambygdinger, det er sikkert ingen som tviler på at Laila gjør det samme.

Om noen har lyst til å si seg enig/uenig, så hjertelig velkommen – respektløshet blir imidlertid ikke akseptert, bare uenighet.

INNLEGG:

Først av alt ; Takk, Adelheid, for en fantastisk bok! En bok som mange burde lese og reflektere over, og hvis det attpå til kan føre til at vi får debatten om våre store rovdyr inn i et nytt spor, så er det intet mindre enn en geni-strek.

Jeg har mer enn en gang undret meg over hva det bunner i, det store hatet som ser ut til å ligge til grunn for rovdyrmotstanden, og spesielt gjelder dette ulven, som beskrives som direkte ond, slu og upålitelig, jfr. blant annet , våre folkeeventyr. Etter mitt skjønn, er vi mer enn litt ute på viddene hvis vi tillegger dyr menneskelige egenskaper som ondskap, det være seg ulv eller andre dyr. Dyr dreper for å skaffe mat, ikke av ondskap. At mennesket legger til rette for at de kan drepe mer enn de spiser, kan ikke dyrene lastes for.
Reaksjonen og utspillene som ofte kommer når temaet rovdyr kommer opp, skremmer imidlertid meg. Mennesker man ellers ville tillagt god forstand, ser ut til å bli helt styrt av et irrasjonelt hat og redsel, og ytringene sporer gjerne av, og ender gjerne med utskjelling og trusler. Vi kan da ikke i år 2010 være bekjent av å leve i et samfunn der folk ikke tør si hva de mener fordi det kan føre til ubehageligheter i form av sosial isolasjon, hærverk osv.?
Redselen for å bevege seg i skogen kan ikke være særlig velfundert, for all statistikk viser at det er ytterst små sjanser for å bli drept eller skadet av rovdyr. Det vi imidlertid vet, er at veldig mange blir drept og lemlestet i trafikken hvert eneste år, uten at dette forhindrer noen fra å sette seg inn i en bil og kjøre, så godt som hver eneste dag.
Er det mangel på kunnskap som er årsaken? Og hvorfor blir det fra lokale myndigheters side gjort så lite for å spre saklig informasjon? Jeg sjøl måtte helt til Pasvik for å finne en informativ brosjyre som sier noe om hvordan man skal forholde seg til det å bevege seg i områder med bjørn.
(utgitt av NINA, Bioforsk og Viltskadesenter i Sverige) Finnes det noe tilsvarende når det gjelder ulv? Og hvorfor blir ikke dette rett og slett sendt ut til alle husstander i aktuelle områder? Det viser seg jo gang etter gang at kunnskap er det beste middel for å forhindre angst, så hvorfor er det slik motvilje mot å formidle og forholde seg til fakta og forskning?

En annen ting jeg undres over, er hvorfor det er så stor motstand mot å gå over til en annen sauerase enn det som har vært vanlig, nemlig villsau? All erfaring tilsier at den er bedre egnet til å klare seg i områder med rovdyr. Vi har sjøl hatt villsau i 15 år, som har beitet i utmark, og på disse årene har vi mistet ETT voksent dyr (tatt av bjørn). Ettersom vi ved flere anledninger har både sett og hørt ulv, og ikke minst sett spor etter den mange ganger, så kan vi stryke argumentet om at vi har hatt flaks.
Såvidt jeg kjenner til var det også en besetning av villsau på beite innenfor rovdyrgjerdet på Finnskogen dette året, har noen undersøkt hvor mange av disse som ble tatt av rovdyr?
De få gangene jeg har prøvd å si noe om dette, har jeg blitt møtt med motargumentet at disse sauene er så små at det ikke er lønnsomt å levere slakt pga. dårlige priser. Hvordan er det da mulig å få dette saueholdet til å lønne seg på vestlandet? Jeg har sett villsau-lår til salgs i en lokal butikk for et par år siden til den nette sum av kr.240,- pr.kg., og slike priser har jeg aldri opplevd å se på annet lammekjøtt. Det må da virkelig være mulig å få markedsført villsau som et eksklusivt produkt fra Finnskogen? Vi har opptil flere meget gode spisesteder i distriktet, har noen forhørt seg om disse kan være interessert i å ha villsau på menyen?
Ull fra villsau er nok ikke så godt betalt, men vi har i alle år sendt skinn til beredning og videresolgt disse med god fortjeneste. Vårt eneste «problem» har hele tiden vært at etterspørselen har vært for stor! Jeg kjenner også til at det ,nok en gang på vestlandet, lages flotte produkter av villsauskinn- og
ull slik som barneluer,skjerf,luer, tovede produkter, skinnfeller m. m. Med så mange flinke folk som det finnes på Finnskogen, kan ikke jeg skjønne at det ikke går an å få til noe tilsvarende her.
Det er neppe mulig å få til bedrifter med milliardomsetninger, men nå er det vel heller ingen som kan påberope seg å leve av bare sauehold på Finnskogen, til det er besetningene alt for små. Det er og blir en attåtnæring, men hvis man kan drive denne attåtnæringen med større lønnsomhet og mindre tap av dyr, samt utvikling av nye lokale produkter, så må da det være et stort skritt i riktig retning? Jeg tror at på denne måten blir det også lettere å oppnå sympati blant folk utenfor distriktet, hvis det vises en oppriktig vilje til å løse problemet framfor å klage over at «udyra» gjør det umulig å bo i distriktet.
Til slutt, bare for at ingen skal tro at jeg er en innfløttar med dårlig vett; Jeg er innfødt Finnskoging og har bodd forskjellige plasser på Finnskogen det meste av mitt liv. Nå bor vi på en øde plass midt i skogen, hvor jeg har «udyra» tett på, men har aldri følt, og kommer neppe til å føle redsel for å bevege meg i skogen. Jeg har drevet med sauehold i langt større skala i en tidligere periode i mitt liv da jeg bodde i Østerdalen, vi hadde på det meste over 400 vinterfôra dyr, så jeg har en viss anelse om hva sauehold er. Idag har vi 10 vinterfôra villsau rett og slett for å bruke den lille flekken med jord som vi har vært så heldige å få lov til å forvalte, og for å ha kjøtt til eget bruk.

Laila Langbråten

Hvem er hvem på Svullrya!

Så skjedde det igjen: jeg hadde snakket i en forsamling på Svullrya, hvorpå en av mine smarteste lesere kom bort ettrpå og sa at han nok trodde de fleste hovedpersonene mine var oppdiktede …. men en kjente han igjen.

Nei, lo jeg, dette har hendt meg før, det var ikke riktig den gang, det er nok ikke riktig det du tror heller.

Men jo da!

Han visste hvem “Butikkberit”.

Saken er at Butikkberit egentlig var en mann, i siste øyeblikk endret jeg … så ingen skulle tro dette skulle være Bengt. Det er flere butikkarbeidende kvinner enn menn, tenkte jeg, så det er tryggere …

Seinere ble jeg imidlertid redd noen skulle tro Berit var Grethe, på grunn av like mnge stavelser i navn, osv … Jeg sendte hilsner til Grethe, og jeg stakk innom, uten at hun var hjemme, til slutt tenkte jeg at alle ville vel forstå at dette ikke kunne være Grethe, på grunn av ditt og datt.

… Eller at det kunne “være”noen annen som har jobbet i butikken! Dette skulle altså vært en mann, til og med.

Så viser det seg at det ikke var Grethe som ble “mistenk” men en annen kvinne. Så det hele er absurd.

Neste gang signerer jeg på Kirkenær, da kommer en hyggelig journalist bort; han har sett hvem … er . Men jeg har aldri møtt vedkommende en gang!

Første gang dette hendte trodde noen de visste hvem selveste Robert var. Mens historien kommer vel til å tro at det er husets egen Ragnar.

Vel, de fleste forfattere av i dag bryr seg lite om hvem som føler hva, i hvert fall sier de det. Virkelige modeller blir forklart med kunstnerens frihet. Helt fra jeg tok avstand ifra at Mina i min første roman Fars hus var meg, har jeg distansert meg ifra lesninger som tror de kan kjenne igjen den ene og andre.

Dette har jeg gjort i arbeider på Universitetsforlaget, ja, det var til og med et hovedpoeng i min cand.philol.oppgave for Universitetet i Oslo!

Ingen trenger føle seg truffet, beklager nesten å si det, for noen syns jo slik gjetning, forståelig nok! er spennende.

At Dag og Birger også er smarte nok til å se at identitet er et stort og langvarig prosjekt, slik at de bærer min hovedperson Roberts irritasjon over museer oa, er jo ikke mer enn jeg hadde ventet, egentlig.

Hvis andre føler seg truffet fordi Lone, som ikke akkurat er noen helt, ikke har noen glede av teateret, så er det litt overraskende. 1: Lone er en antihelt (syns jeg personlig, alle er ikke  enig), 2: et hvert lite sted har sitt teater – dette er ikke noen kommentar til Svullryas nåværende lokaloppsetning. 3: Teateret skal selvfølgelig ikke leses bokstavelig; slik det framgår mange steder, også direkte, da Lone utbryter; –Alt er et teater!

Teateret har en billedlig funskjon, det dobbler, osv.

Vel, jeg hører rykter om at ikke alle har oppfattet dette, uten at jeg har hatt tid til å sette meg nærmere inn i det. Uansett eier jo ikke forfatteren teksten, jeg skal ikke ferdigtolke noe for noen! Jeg nevner likevel at når det gjelder de andre fritidsaktivitetene jeg referer til, så er de like oppdiktede, lenge vippet det for eksempel mellom å bli snakket om et sangor (om jeg husker riktig) og/eller om en hornmusikk.

Jeg valgte hornmusikken, for å poengtere kulda ved hjelp av frosne instrumenter.

Ja, litteratur er ikke lett, ting er ikke hva de utgir seg for. Selv navnet “Svullrya” bestemte jeg meg ikke for før ganske så sent. Hadde Svullryas navn vært Granli, kunne man like gjerne sagt Bjerkemo (ja, ikke helt da). Imidlertid ble jeg for ydmyk ift selve dette svært spesielle og komplisrte, historisk sett, egennavnet, til å ville røske det vekk og erstatte med noe annet.

Det betyr ikke en gang at Svullrya ER Svullrya. “Stedet” hadde vært et godt (litterært) alternativ, da hadde jo likevel mange mislikt det, av ene og andre årsak.

Til slutt et par ord om dialekten; ikke rent få “skoginger”, av begge kjønn, fra mange deler av Skogen osv har vært inne og lest før trykking. Dertil er manuset gjennomgått grundig på kompetent nivå. Hvert eneste (dialekt)ord er et bevisst valg; at man så diskuterer er ikke noe annet enn strålende. Strålende for vår felles språkbevissthet, strålende, ikke minst, for vår dielektbevissthet.

Det vil ellers bli lagt ut en kronikk nettopp om dialektbruk i Litteraturen. Jeg er jo skribent i Aftenposten, imidlertid håper jeg å trykke denne kronikken mer lokalt – først i det minste.

Forresten håper jeg også å ha en liten sak i Aftenposten før jul.

Dessverre er jo ikke alltid distribusjonen på vår side; det var visst helsider og det som verre var om meg i høst – akkurat den dagen som Aftenposten ikke nådde våre kommuner i det hele tatt.

Kanskje var det en mening med det?

Nei da! All kommunikasjon er god kommunikasjon – med en god del forbehold. Nå takker jeg Bjerkely Folkehøgskole for lån av pc i all hast, så tilgi meg mine tastefeil, mens jeg tenker på alle de gode øyeblikk hvor jeg fikk låne Foreningens pc på bakrommet!

Ikke vet jeg om det skyldes at ungen vår var liten der, eller om det mest skyldes andre ting, men få steder står mitt hjerte så nær som Svullrya – selv om visse andre blir irriterte og sier at Svullrya bare er et sted av mange på Skogen …

De får si hva de vil om det, jeg er truffet dypest inni meg av Svullrya for alltid!

God jul! Tusen takk for alle kloke tanker dere fyller bøkene mine med!

Hilsen Adelheid

“40 kalde bak månen”

Vi er i Svullrya på Finnskogen. Her møter vi Lone, som har flyttet hit for å komme i kontakt med naturen og sitt indre jeg, men hun klarer ikke å finne tonen blant de lokale. Robert er en arbeidsløs skoging som sliter med å redde ekteskapet – og seg selv. Bjørn er journalist i lokalavisa og prøver å finne noe viktig å skrive om. Maren-Anna, mor til Robert, er hjemmehjelp og venninne med stedets sladrekjerring.

“40 kalde bak månen” er Adelheid Seyfarths tredje roman. Den handler om en hverdag preget av forskjellene mellom by og land, mellom bygda og sentralmakten som bestemmer over dem.

Og i skogen lusker ulven.

“Seyfarth demonstrerer her hvordan samtidslitteraturen kan brukes til å formidle nyheter som avisene aldri kan beskrive. (…) en fortelling som er troverdig, allegorisk og til tider grotesk humoristisk på samme tid.”
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

“For her er det bildene av livet det dreier seg om, og noe av styrken ved romanen er hvordan de formidles med en forstående, ikke-dømmende varme. Framfor alt er det en roman med masse humor i seg.”
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad